Tilfeldighet.

På mange måter har jeg helle tiden trodd at det meste her i livet handler om tilfeldigheter, men det er ingen ting som handler om en tilfeldighet. Alt handler om skjebnen og om å være på rett sted til rett tid. Dette kan vell tolkes som tilfeldigheter, men er det egentlig en tilfelldighet vis man får følelsen av at man må gjøre noe akk det tidspunktet og at det er noe bra som møter deg på stedet?
   Men dessverre har vi en tendens til å ikke se hva som er rett foran oss, vi ser bare det vi har bestemt oss for. Vi går helle tiden å streber etter noe som ligger foran oss, tar oss aldri tid til å kunne se. Vis du er ute å går ser du da blomstene i kanten av veien? ser du fuglen som synger i toppen av et tre? eller ser du bare på veien foran deg å tenker på hvor langt du skal komme i dag? Det er ingen tifeldighet at du går der å hører fuglen, kanskje er det akkurat det du trenger den dagen? kanskje er det sangen til den fuglen som skal få deg til å smile senere den dagen?
    Det er alltid noe universet vill med oss. Det vill fortelle oss noe, noe vi trenger å både se og forstå. Men vi går bare rett frem, stresser ditt vi skal. Hva om man tar seg tid til å kunne se på seg selv fra utsiden. Prøve å se og høre noe som kanskje ikke er opplagt at man skal få med seg. Bare det å ta seg tid til å sette seg ned å la tankene fly. Prøve å lyte, prøve å se hvorfor akkurat du er der til den tiden du er.

   Bare det at man må la " tilfedinghetene " komme deg i møte, er det en fremmed  som tar kontakt, ikke send den vekk. Kanskje har denne personen noe viktig å vise deg, kanskje blir dette din bestevenn. Som er der når du ikke ser tingene uten hjelp, når du trenger en dytt i riktig retning. Når du trenger en du stoler på.       Jeg holdt på å gjøre den feilen i 2008, men takk gud lot dem seg ikke sende vekk. Englene i livet blir der. Og blir der så lenge du gir de lov til det.