Hesteskoen.

Hesteskoen

Av

Martin Vestlien.

Jeg fant no' en hestesko nedgrodd og gjemt.

Her inne på viddene rusten og glemt.

Jeg ser på den undres-når var det du datt?

En sommer dag kanskje-ei tordenværsnatt?

Og du som har eiet den-sliter av rang-rusler du ennå

på vidde og vang i solmette dager og drømmer

du enn i tussmørkenetter her oppe min venn?

Jeg veit du har trellet i dager og år, gått taus og tålmodig,

blitt stiv beint og sår, vinter og vår var et hvilelaust jag,

og lønna di, venn, det var vondord og slag.

Og fikk du en heim, enten vond eller go ble den deg kjær

og du slo deg til ro, men så ble du solgt eller bytta

igjen da gråt du av sorg, du umælende venn.

En gang har du trasket blandt susende trær her oppe,

men nå-er du fjern eller nær?

Hvor lyder de gode og trufaste slag av hova de,

hest, ja hvor hørs de i dag?

Kan hende du trekker med slepende skritt, i osende gater,

på søpel og skitt, mens tanker og drømmer mot

viddene drar til grasmette lier og kjølige

Snar.

Tenk deg ei lita jinte stå på ei scene i en alder av 10 år.

Med langt bølgete lyst hår fremføre dette på

hyggekveld, Der har du meg.