Til En Venn
Av Hans Børli.
Vi levde i samme verden.
Vi var venner, som det heter.
Men bildet bleknet langsomt bort
Av år og avstand.
Våre møter var så flyktige.
Vi åpnet engstelig en lukket hånd,
Og fuglen fløy bort.
Aldrig fikk vi ordene sagt.
Bare ondskapen løftet sitt vasne hode
Over sumpen av vanmakt og rus.
I natt snør det på viddene mellom oss.
Og vinden klager i riset
Ute på øde myrer.
Vennskap er å gå fra hverandre
Og befolke en avstand
Med skygger av usagte ord.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar