Hvor langt skal man gå?

Dette går litt inn på medmenneskelighet, men på en måtte ikke. Hvor langt er dere villige til å gå for å hjelpe deres venner?
Jeg har alltid vært typen som hjelper mine venner hvis det er noe galt. Dette her gjorde jeg også når jeg traff tre herlige gutter for snart et år siden på en fest, det ble så vi holdt kontakten for jeg var utrolig mye med den ene. Så da ble det jo bare sånn at jeg fikk utrolig bra kontakt med de to andre også. Jeg har alltid funnet meg venner som har vært eldre en meg jeg veit ikke helt hvorfor, men har alltid vært sånn. Disse guttene var henholdsvis 23,25 og 27 ikke den største forskjelen på en måtte.Det gikk aldri en dag uten at jeg hadde kontakt, å vi hadde det trivelig med vær vår kopp kaffe og en røyk der vi satt å prata om livet å bare filosoferte. Jeg hadde ikke noe vondt å si om noen av dem de var rett og slett verdens beste. Han ene dreiv å tatoverte så dette var jo perfekt når jeg fikk de tattoveringene jeg ville for jeg var en venn. Jeg og han som tatoverte hadde en avtale oss mellom at vis han lånte penger av meg fikk jeg tatto i bytte, dette var noe jeg ville selv for jeg ville ikke ha igjen penger for han hadde ikke mye, å vi prater om bare små belløp.Noe han syntes var helt greit for han elsket å sitte der med maskinene å lage kunst.
     Vi hadde det fredlig og koselig helt til han på 27 reiste bort å endte i en trafikk ulykke der ingen viste hva som hadde hendt eller om alt kom til å gå bra. Da mistet de to andre helt grepet på livet , ingen ting var som det hadde vært. de to andre kranglet seg i mellom å vi havnet i en dårlig sirkel der jeg til slutt begynte å trekke meg tilbake jeg orket ikke mer når dette ente opp med stort inntak av alkohol. Det var da alt begynte bare for jeg spurte om en jakke og noen cd'er de hadde lånt. Den samme dagen tikket det inn en mel som ingen ville oversette til meg for den var så stygg, dette var første gangen jeg fikk beskjed om å passe på meg selv å ikke gå alene for noen ville ta meg. Jeg hadde helle tiden kontakt med han på 27 for å få hjelp å støtte noe jeg virkelig fikk. Han hadde også hatt problemer med 23 åringen. Så han gikk til politiet i sitt hjemland med meldingene jeg hadde fått, for på denne tiden hadde jeg også fått den andre draps truelen som heldigvis bare gikk på meg, før dette hadde også kattene og hesten min blitt truet på livet. De kan gjøre og si hva de vill med meg , men de rører ikke dyra mine. Det gikk to måneder med lite søvn og redsel for å gå utafor døra uten andre for jeg var redd. Dette har gått litt over nå, men jeg er fortsatt livredd for dyra mine når jeg hører ting som ikke er normalt, det kan være alt fra vinden som tar i eller en bil sent på natta. Alt dette fikk jeg pga jeg gjorde alt jeg kunne gjøre for å hjelpe. Jeg ville han bare godt her i livet. Det var utrolig hyggelig den tiden det varte og vi var venner. Men i dag sitter jeg igjen med væredens beste kamerat i 27 åringen.
     Dette har ikke forandret min mening om å hjelpe andre å bli kjent med nye folk, men så klart ligger tankene der kan dette hende på nytt? men det skal jo litt til å treffe på sånne folk to ganger på rad eller? Dette vill alltid være i hode mitt når jeg treffer nye folk, men ingen tror sånne ting kan hende dem. Dette var samme tanken jeg hadde for to år siden, uten at jeg vill gå inn på det i dette innlegget.

Dette er en sang som egentlig beskriver alle følelsene mine midt oppi alt det her.